Sikkerhet og dresscodes
Jeg har flere ganger uttalt meg om at skolen her føles som et fengsel. Her er noen av grunnene hvorfor:
-Du kommer ikke inn på skolen uten ID, og har du glemt den så er det synd for deg. De slipper deg ikke inn.
-Skolen er omringet av høye gjerder og murer. Hele campusen er avlåst gjennom hele skoledagen, slik at ingen kan forlate skoleområdet før skoledagen er over.
-Mat og drikke(foruten vann) er strengt forbudt. Alle drikkeflasker må være gjennomsiktige, og med gjennomsiktig innhold. Har du iste, kaffe eller hva som helst, så har læreren rett til å ta drikken din og kaste den.
-Hallpasses. For å bevege seg utenfor klasserommet må man ha et hallpass. Skal du på do får du en liten tavle med lærerens navn klistret på. Den bruker alle. Skal du lengre enn det, for eksempel til helsesøster, kontoret eller biblioteket må du ha et hallpass som læreren skriver under på. Og så skriver han når du forlot klasserommet, og personene du går for å snakke med må skrive under på når du gikk tilbake til klassen igjen.
-Kommer du for sent på skolen, eller må dra tidlig hjem(feks hvis du blir syk) så må en forelder skrive under forå sjekke deg ut av skolen.
-Blir du tatt uten hallpass kan du i værstefall ende opp med gjennsitting.
-Vi har ikke de stregeste dresscodene, men alt av shortser osv må gå lenger ned enn fingerspissen, ingen dype utringninger, skulderne må være dekket og ingen plagg kan ha bilder av alkohol, gjenger, banneord og den slags ting.
-Høflighet. Alle lærere tiltales som Mr. og Ms. Det har jeg blitt veldig vandt til nå, og jeg liker det egentlig. I Norge er det jo så stort fokus på at læreryrket ikke har mer respekt. Jeg liker å snakke til læreren min som en “overdådig”, for det er han/hun faktisk. Det er han/hun som har ansvaret for min utdannelse, og derfor liker jeg å vise den personen såpassa respekt. I Norge hadde jo det blitt veldig rart, siden vi ikke bruker titler i dagliglivet i det hele tatt.
Min vakre ID som jeg er så innmari lei av..Den blir et fint suvernir å ha hjemme da, når jeg kommer tilbake til det “virkelige liv”. Det har seg nemlig sånn at jeg forklarte en gjeng her hvordan ungdom lever i Norge. At de fleste drikker når de er 17, at mange av vennene mine fester hver helg, at foreldrene våre lar oss være hjemme alene, at jeg får lov til å reise ut av landet alene, at vi gjør det vi vil-når vi vil, at vi får ansvar- og derfor oppfører oss mer ansvarlig osv osv. Og han ene reagerte med å si “that´s not a real life. I refuse to believe you.” Han trodde rett og slett ikke på meg. Så forskjellig er hverdagen for en amerikansk ungdom og en norsk ungdom. Jeg gleder meg sånn til å få friheten min tilbake igjen. Til å bestemme over mitt eget liv.
Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne ta med meg alle jeg kjenner her hjem til Norge, bare for å vise dem at det finnes et bedre liv der ute, haha. I tillegg er det ekstremt mange voksne som reagerer med vantro når jeg forteller at en 17-18 åring i Norge er en voksen. Greit nok at man ikke er helt voksen enda, men det forventes at en 18åring er i stand tilå ta vare på seg selv, og til å ta konsekvensene av sine egne feil. Her er de så fokusert på at ingen skal begå “feil”(les: prøve alkohol, ha sex, reise alene, bli kjent med fremmede osv), og derfor er det jo så få som er i stand til å ta konsekvenser. Og til å lære av feil. Det er jo sånn man vokser opp. Men det skjønner de ikke her. For meg blir det helt feil at man ikke skal begynne å leve livet før man er 21, da er det alt for sent til å drive med prøving og feiling. Når man er 21 år i Norge har man et ganske godt innblikk i hvem man er, hvor ens egne grensene går og hva som er rett og galt. Dette er USA i et nøtteskall. (Sorry, dette ble et lite avhopp av det egentlige temaet, men dere vet hvordan jeg er når jeg blir engasjert i noe..)
